Mva.-fradrag ved salg av abandonerte eiendeler – hvem bærer risikoen
Når konkursdebitor selger abandonerte eiendeler, oppstår en avgiftsrettslig asymmetri: Kjøper kan kreve fradrag for inngående merverdiavgift, samtidig som den utgående avgiften kanaliseres til panthaver i stedet for til statskassen. Dette reiser to praktisk viktige spørsmål: Kan kjøpers fradragsrett avskjæres når avgiften ikke innbetales, og kan panthaver pålegges betalingsansvar for merverdiavgiften? Artikkelen drøfter om fradragsavskjæring kan forankres i læren om illojal tilpasning, om panthaversansvar kan innfortolkes uten lovhjemmel, eller om begge spørsmål krever uttrykkelig lovregulering.
Analysen i artikkelen setter søkelys på forholdet mellom kjøpers fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1, konkursdebitors plikt til å beregne og innbetale utgående merverdiavgift, samt risikoallokeringen når avgiften ikke kommer til statskassen.
Innledning og problemstilling
Insolvensstatistikken viser et vedvarende høyt konkursnivå i Norge, med over 4 500 konkursåpninger årlig i 2023 og 2024. Selv om frekvensen har avtatt noe i første kvartal 2025, ligger antallet fortsatt markant over det historiske gjennomsnittet. En betydelig andel av konkursene gjelder virksomheter med kapitalintensive eiendeler, herunder foretak innen omsetning og drift av fast eiendom samt faglig og teknisk tjenesteyting.
Denne utviklingen aktualiserer panthavernes posisjon i realisasjonsprosesser. Når konkursboet avstår fra å realisere overbeheftede eiendeler, kan aktivaene abandoneres til konkursdebitor i medhold av konkursloven § 117 b. Den etterfølgende omsetningen skjer da formelt i konkursdebitors navn, men ofte med panthaver som reell premissleverandør og mottaker av salgsvederlaget. Dette etablerer et spenningsfelt mellom konkursrettslig avvikling og merverdiavgiftssystemets grunnleggende symmetriprinsipp mellom utgående og inngående avgift.
Kjernen i den avgiftsrettslige problemstillingen er at omsetningen kan dokumenteres med salgsdokument påført merverdiavgift, hvilket etablerer kjøpers fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1, samtidig som den korresponderende utgående avgiften ikke nødvendigvis tilflyter statskassen fordi salgsprovenyet kanaliseres til pantekreditor. Spørsmålet er dermed hvem som skal bære risikoen for denne avgiftsmessige asymmetrien – kjøper, konkursdebitor, panthaver eller staten.
Artikkelen undersøker dette spørsmålet gjennom en analyse av relevant rettspraksis, forvaltningspraksis og lovgivningshistorikk.
Avgrensning
Fremstillingen er avgrenset til situasjonen der konkursboet abandonerer overbeheftede eiendeler til konkursdebitor, som deretter gjennomfører avgiftspliktig omsetning – typisk i samråd med panthaver. Analysen setter søkelys på forholdet mellom kjøpers fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1, konkursdebitors plikt til å beregne og innbetale utgående merverdiavgift, samt risikoallokeringen når avgiften ikke kommer til statskassen.
Fremstillingen behandler ikke realisasjon i boets regi, tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven, justeringsreglene i merverdiavgiftsloven kapittel 9, eller tilfeller der konkursdebitor er frivillig registrert etter § 2-3. Virksomhetsoverdragelse etter § 6-14 og registreringsstatus behandles kun i den grad det er relevant for fradragsretten.
Konkursåpning og abandonering
Ved konkursåpning taper konkursdebitor rådigheten over sine formuesgoder, jf. konkursloven § 100. Konkursboet tar beslag i debitors eiendeler, jf. dekningsloven § 2-2. Boet registreres som eget avgiftssubjekt i Merverdiavgiftsregisteret og beregner og innbetaler merverdiavgift på egne transaksjoner.
Konkursboet trer inn i konkursdebitors avgiftsrettslige stilling og er registrerings- og avgiftspliktig for omsetning og uttak etter konkursåpning i samme utstrekning som debitor var det, jf. merverdiavgiftsloven § 21 fjerde ledd og § 111 første ledd. Boets inntreden i debitors avgiftsrettslige posisjon innebærer at boet tildeles et eget organisasjonsnummer og registreres separat i Merverdiavgiftsregisteret.
Konkursboet vil normalt avstå fra å realisere eiendeler der forventet realisasjonsverdi ikke overstiger summen av panteheftelsene og realisasjonskostnadene – typisk der en bank har førsteprioritetspant i eiendelen. I slike tilfeller kan boet oppheve beslaget ved abandonering etter konkursloven § 117 b. Rettsvirkningen er at eiendelen utgår av bobehandlingen og at konkursdebitor igjen får formell rådighet over eiendelen, selv om den faktiske disposisjonsfriheten i praksis kan være begrenset av panthavers sikkerhetsrett og kontroll med allokeringen av salgsprovenyet.
Dersom konkursdebitor fortsatt er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og foretar avgiftspliktig omsetning etter konkursåpning – eksempelvis ved salg av abandonerte eiendeler – har konkursdebitor plikt til å utstede salgsdokument med korrekt angivelse av merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 15-11 og bokføringsforskriften kapittel 5. Konkursdebitor skal videre innrapportere avgiften i skattemeldingen for merverdiavgift og innbetale utgående merverdiavgift til skattemyndighetene.
Skatteetatens administrative praksis har imidlertid skapt utfordringer for konkursdebitors etterlevelse av de lovbestemte pliktene. I Merverdiavgiftshåndboken (2024) punkt 2-1.5 fremgår følgende:
«Konkursdebitor blir slettet fra Merverdiavgiftsregisteret fra den dato konkurs åpnes. Sletting skjer automatisk når konkursdato kommer over til Saksbehandlingsløsning register/fastsetting (MVA-sak).»
Det er vanskelig å forene en slik automatisk deaktivering med lovens systematikk, ettersom konkursdebitor kan ha avgiftspliktige transaksjoner også etter konkursåpning. Skatteetaten har opplyst at det er gitt intern instruks om at denne praksisen skal opphøre, og at eventuell deaktivering av registreringen først skal skje når bobehandlingen avsluttes.
Rettspraksis og forvaltningspraksis
I det følgende gjennomgås et utvalg typetilfeller fra rettspraksis og forvaltningspraksis som belyser de avgiftsrettslige problemstillingene som kan oppstå for både selger og kjøper ved omsetning av abandonerte eiendeler.
Skatteklagenemnda, stor avdeling, sak 57/2019 (varelager)
Saken gjaldt et konkursbo som abandonerte et varelager til konkursdebitor. Konkursdebitor fikk fullmakt fra panthaver til å realisere de pantsatte eiendelene, og gjennomførte deretter omsetning av varelageret med utstedelse av salgsdokument påført merverdiavgift. Merverdiavgiften ble imidlertid verken innrapportert eller innbetalt til skattemyndighetene. Kjøper krevde fradrag for den fakturerte inngående merverdiavgiften.
Det materielle spørsmålet i saken var om den fradragsførte inngående merverdiavgiften kunne tilbakeføres på det grunnlag at selger ikke hadde innrapportert og innbetalt utgående merverdiavgift på omsetningen.
Det rettslige utgangspunktet er at kjøper har fradragsrett for inngående merverdiavgift uavhengig av om selger faktisk innbetaler den korresponderende utgående avgiften, jf. merverdiavgiftsloven § 8-1 og Prop. 1 LS (2010-2011) side 91. Dette innebærer at staten som hovedregel bærer kredittrisikoen for at selger innbetaler oppkrevd avgift til statskassen.
Sekretariatet la til grunn at abandoneringen ikke var omsetning fra boet, og at realisasjonen derfor utgjorde en avgiftspliktig omsetning foretatt av konkursdebitor. Det rettslige utgangspunktet var at kjøper hadde fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-1. Spørsmålet var om fradragsretten likevel måtte avskjæres ved illojal utnyttelse av avgiftssystemet. Selv om flere forhold indikerte at kjøper forsto at avgiften ville gå til dekning av panthavers krav, skilte saken seg fra Invex-dommen og Risør Restaurantdrift-dommen ved at kjøper ikke hadde tilstrekkelig egeninteresse i den avgiftsmessige tilpasningen.
Det ble derfor ikke ansett godtgjort at det forelå noen illojal tilpasning som kunne begrunne tilbakeføring av inngående avgift. Skatteklagenemnda sluttet seg til sekretariatets vurdering, og skattekontorets vedtak om tilbakeføring ble opphevet.
Avgjørelsen illustrerer at fradragsretten etter merverdiavgiftsloven § 8-1 som utgangspunkt består uavhengig av om den korresponderende utgående merverdiavgiften faktisk innbetales til statskassen.
Rt. 2012 s. 1547 Grasmo (produksjonsanlegg)
Selskapet Grasmo AS ervervet et produksjonsanlegg fra konkursdebitor etter at konkursboet hadde abandonert anlegget. Ved omsetningen ble det beregnet og betalt merverdiavgift til selger. Kjøper Grasmo AS ble nektet fradrag for merverdiavgiften som var oppkrevd av konkursdebitor.
Høyesterett ble forelagt to materielle spørsmål: For det første om det hadde funnet sted en overdragelse av virksomhet i merverdiavgiftslovens forstand, og for det andre – dersom dette ble besvart benektende – om fradragsrett likevel kunne avskjæres på grunnlag av illojal utnyttelse av avgiftsreglene.
Høyesterett konkluderte med at fradraget skulle avskjæres fordi det hadde funnet sted en virksomhetsoverdragelse etter den dagjeldende merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 6 (nå § 6-14). Konsekvensen var at det ikke skulle vært beregnet merverdiavgift på transaksjonen.
Høyesterett la til grunn at det allerede forut for konkursen var etablert en selvstendig virksomhet som i realiteten skulle vært omsatt uten merverdiavgift som en virksomhetsoverdragelse etter fritaksbestemmelsen.
Hvorvidt fradrag for inngående avgift også kunne vært avskåret på det grunnlag at Grasmo AS på illojal måte hadde søkt å utnytte regelverkets utforming med sikte på avgiftsbesparelse, fant Høyesterett det ikke nødvendig å ta stilling til.
For praktiserende rådgivere innebærer dette at klassifiseringsspørsmålet – hvorvidt det foreligger en virksomhetsoverdragelse eller ikke – ofte vil være det første prejudisielle spørsmålet. Dersom det som overdras i realiteten utgjør en funksjonell enhet som kan videreføres hos kjøper, øker risikoen for at fakturert merverdiavgift er uriktig beregnet, og at kjøper må håndtere etterberegning, forsinkelsesrenter og eventuelle administrative sanksjoner.
Merverdiavgiftsloven § 6-14 fastslår at omsetning av varer og tjenester som ledd i overdragelse av en virksomhet eller del av virksomhet, er fritatt for merverdiavgift. Fritaket bygger på det begrunnede hensynet om at overføring av en virksomhet som en funksjonell enhet ikke skal utløse avgiftsbelastning når virksomheten videreføres av kjøper. Fritaksbestemmelsen er særlig praktisk i de konkurstilfellene som behandles her. For panthaver vil et salg der det feilaktig beregnes merverdiavgift kunne øke bruttobeløpet som kanaliseres til dekning av pantekravet. Det oppstår derfor et iboende spenningsforhold mellom fritaket for virksomhetsoverdragelser og panthavers interesse i høyest mulig realisasjonsproveny.
Rt. 2011 s. 213 Invex (illojal tilpasning)
Invex-dommen gjaldt kjøpers fradragsrett for inngående merverdiavgift ved kjøp av pantebeheftet varelager fra konkursdebitor etter abandonering, i en situasjon der kjøpesummen inklusive merverdiavgift i realiteten var bestemt å tilfalle panthaver og ikke statskassen. Høyesterett avskar fradragsretten, men resultatet bygget på de konkrete misbruksmomentene i saken – særlig interessefellesskap mellom partene, kjøpers egeninteresse i den avgiftsmessige tilpasningen og en bevisst innretting av transaksjonen – og ikke på en generell regel om at kjøpers kunnskap om manglende innbetaling alene avskjærer fradragsretten.
Invex-dommen er særlig relevant fordi Høyesteretts premisser ikke bare bygger på de konkrete omstendighetene i saken, men også på en omfattende lovgivnings- og utredningshistorikk vedrørende merverdiavgiftens stilling ved konkurs, abandonering og panthavers dekningsaksjoner. Dommen må derfor leses som en rettslig avgrensning av når fradragsrett kan avskjæres på ulovfestet grunnlag, sett i lys av at lovgiver over tid har vurdert – men ikke vedtatt – generelle regler som allokerer risikoen for manglende innbetaling av utgående merverdiavgift fra staten til kjøper eller panthaver.
Allerede i rapporten av 30. juni 1992 til Finansdepartementet om merverdiavgiftens stilling ved tiltredelse av pant, abandonering og tvangsauksjon ble problemstillingen identifisert som et strukturelt trekk ved regelverket. Arbeidsgruppen påpekte at merverdiavgiften i misligholds- og konkurssituasjoner i betydelig utstrekning kunne tilfalle pantekreditorene på bekostning av statskassen, og at dette skyldtes mangelfull regulering av de ulike omsetningssituasjonene som kan oppstå ved panthavers dekningsaksjoner i og utenfor konkurs. Som svar på dette foreslo arbeidsgruppen en endring i merverdiavgiftsloven § 38, i form av en ny § 38 a, som skulle pålegge panthaver betalingsansvar for merverdiavgiften ved konkursdebitors omsetning av abandonerte eiendeler når panthaver mottok vederlaget, inklusive avgiften. Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp av departementet.
Spørsmålet ble senere tatt opp på nytt i NOU 2009:4 «Tiltak mot skatteunndragelser», hvor utvalget i punkt 10.6 og særlig på sidene 215 og 236 vurderte tiltak mot merverdiavgiftsunndragelser i tilknytning til kjøp av abandonerte eiendeler. Utvalget foreslo blant annet at kjøpers fradragsrett skulle kunne avskjæres ved selgers manglende innbetaling av oppkrevd merverdiavgift, dersom kjøper visste at selger ikke ville innbetale avgiften eller opptrådte grovt uaktsomt i relasjon til dette. Forslaget innebar dermed en lovfestet risikoallokering fra staten til kjøper i nærmere angitte tilfeller.
Høringsinstansene var kritiske til å innføre en slik bestemmelse. Skattedirektoratet fremhevet at forslaget brøt med et grunnleggende prinsipp i merverdiavgiftssystemet: Risikoen for at selger ikke innbetaler oppkrevd merverdiavgift ligger som utgangspunkt hos staten, ikke hos kjøper. Direktoratet påpekte videre at en slik regel kunne medføre avgiftskumulasjon, skape betydelige bevismessige utfordringer knyttet til kjøpers kunnskap eller grove uaktsomhet, og ramme lojale næringsdrivende som er kjent med selgers betalingsvansker, men likevel opprettholder et ordinært forretningsforhold. Finansdepartementet sluttet seg til disse innvendingene og valgte ikke å fremme forslaget.
Denne lovgivningsmessige historikken utgjør et sentralt tolkningsmoment i Invex-dommen. Når tilsvarende eller nærliggende lovforslag gjentatte ganger har vært vurdert uten å bli vedtatt, gir det begrenset rettskildemessig grunnlag for å oppstille en generell ulovfestet regel om fradragsavskjæring basert på kjøpers kunnskap om at avgiften ikke vil bli innbetalt. Dommen kan derfor best forstås slik at fradragsrett kun kan avskjæres i kvalifiserte misbrukstilfeller, hvor det foreligger omstendigheter som interessefellesskap, kjøpers egeninteresse og bevisst tilpasning av transaksjonsstrukturen. En bredere regel om risikoallokering til kjøper eller panthaversansvar hører etter dette rettskildebildet hjemme i lovgivningen.
LB-2012-73097 Eiker Eiendom (kunnskap om manglende innbetaling)
LB-2012-73097 (Eiker Eiendom AS) gjaldt spørsmålet om kjøper kunne avskjæres fra fradrag for inngående merverdiavgift i en situasjon hvor kjøper var kjent med at selger ikke ville innrapportere og innbetale den utgående merverdiavgiften. Avgjørelsen er særlig relevant fordi den presiserer at slik kunnskap, isolert sett, ikke er tilstrekkelig til å begrunne fradragsavskjæring. Det må i tillegg påvises kvalifiserende omstendigheter som gir transaksjonen et illojalt preg. Utfallet bekrefter dermed at fradragsretten etter merverdiavgiftsloven § 8-1 ikke uten videre bortfaller selv om statskassen ikke mottar den korresponderende utgående avgiften.
Avgjørelsen bygger videre på det rettslige utgangspunktet om at fradragsretten for inngående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 8-1 som hovedregel består uavhengig av om selger faktisk innbetaler den oppkrevde utgående merverdiavgiften. Dette samsvarer med det prinsippet som også er fremhevet i Prop. 1 LS (2010–2011) side 91, nemlig at kredittrisikoen for selgers manglende innbetaling som utgangspunkt ligger hos staten. Samtidig må avgjørelsen leses i lys av Invex-dommen, hvor fradragsretten ble avskåret i et kvalifisert misbrukstilfelle preget av interessefellesskap, kjøpers egeninteresse og bevisst tilpasning. Eiker Eiendom markerer dermed den andre siden av grenseflaten: Kunnskap om manglende innbetaling er et relevant moment i helhetsvurderingen, men er ikke alene tilstrekkelig uten ytterligere illojalitetsmarkører.
LA-2007-140170 Risør Restaurantdrift (interessefellesskap)
LA-2007-140170 (Risør Restaurantdrift AS) gjaldt spørsmålet om kjøper kunne avskjæres fra fradrag for inngående merverdiavgift i en situasjon hvor kjøper var kjent med at den utgående merverdiavgiften ikke ville bli innbetalt. Transaksjonen var samtidig strukturert slik at kjøpesummen ble kanalisert til dekning av bankens pantekrav. Avgjørelsen er særlig relevant fordi den demonstrerer at kjøpers kunnskap kan få avgjørende betydning når den inngår i en bredere helhetsvurdering preget av interessefellesskap, kjøpers tilpasning og panthavers dekningsinteresse.
Lagmannsretten la vekt på at det forelå interessefellesskap mellom kjøper og selger, og at vederlaget korresponderte med bankens pantekrav. Avgjørelsen fremstår derfor som et kvalifisert misbrukstilfelle, hvor fradragsavskjæringen ikke bygget på kunnskap om manglende innbetaling alene, men på at transaksjonen samlet sett hadde et illojalt preg.
Offentlige utredninger og uttalelser
Uttalelsene omtales her kort, ettersom de primært har rettskildemessig betydning som lovgivningshistorikk. De dokumenterer at den avgiftsmessige risikoen ved abandonering og panthavers dekningsaksjoner har vært identifisert av myndighetene over lengre tid, uten at det er vedtatt generelle regler som allokerer risikoen fra staten til kjøper eller panthaver.
NOU 2009:4 Skatteunndragelsesutvalget
NOU 2009:4 er rettskildemessig relevant fordi utvalget identifiserte den samme strukturelle asymmetrien mellom kjøpers fradragsrett og statens manglende mottak av utgående merverdiavgift. Utvalget vurderte blant annet panthavers betalingsplikt som en mulig løsning, men forslaget ble ikke gjennomført. Dette understøtter at en slik risikoforskyvning forutsetter uttrykkelig lovregulering.
Konkursrådets uttalelse nr. 27 (2002)
Konkursrådets uttalelse nr. 27 (2002) underbygger at problemstillingen har vært kjent i flere tiår. Rådet karakteriserte situasjonen som uheldig fra statens provenyperspektiv, men uttalelsen resulterte ikke i noen uttrykkelig lovregel om panthavers betalingsansvar eller avskjæring av kjøpers fradragsrett. Uttalelsen er derfor særlig relevant som dokumentasjon på lovgivers kunnskap og bevisste passivitet.
Vurdering
Lovgivers kunnskap og passivitet
Gjennomgangen av rettspraksis, forvaltningspraksis og offentlige utredninger dokumenterer at problemstillingen har vært kjent for myndighetene i flere tiår. Allerede i 2002 karakteriserte Konkursrådet situasjonen som uheldig, og i 2009 skisserte Skatteunndragelsesutvalget mulige løsninger, herunder betalingsplikt for panthaver. At disse forslagene ikke er fulgt opp, har rettskildemessig betydning for vurderingen av om en generell risikoallokering kan forankres uten uttrykkelig lovhjemmel.
Lovgivningshistorikken bør imidlertid ikke fortolkes som en positiv aksept av enhver praksis på området. Den gir først og fremst begrenset rettskildemessig grunnlag for å oppstille en generell ulovfestet regel om fradragsavskjæring eller panthaversansvar basert på manglende innbetaling av utgående merverdiavgift.
Det er særlig relevant at Skatteunndragelsesutvalget eksplisitt foreslo betalingsplikt for panthaver, men at forslaget ikke ble fremmet av departementet. Dette taler for at en slik risikoforskyvning bør gjennomføres gjennom lovgivning, og ikke ved en utvidende ulovfestet regel i enkeltsaker.
Skatteklagenemndas avgjørelse i sak nr. 57/2019 harmonerer med dette rettskildebildet. Nemnda opphevet tilbakeføringen fordi det ikke var godtgjort en illojal tilpasning som kunne begrunne fradragsavskjæring, selv om flere forhold indikerte at kjøper forsto at avgiften ville kanaliseres til dekning av panthavers krav. Avgjørelsen illustrerer dermed at kunnskap om manglende innbetaling er et relevant moment, men ikke alene tilstrekkelig til å begrunne fradragsavskjæring.
Grensen for kjøpers fradragsrett bør derfor trekkes ved kvalifiserte illojale transaksjoner, hvor kjøper har en egeninteresse i den avgiftsmessige tilpasningen eller transaksjonen på annen måte er strukturert for å utnytte asymmetrien i merverdiavgiftssystemet. Dersom transaksjonen er reell og markedsmessig, og faktureringen ellers er korrekt, og kjøper ikke har deltatt i en illojal tilpasning, tilsier rettskildebildet at fradragsretten som utgangspunkt består.
Gjenstående avklaringsbehov
Selv om rettskildebildet gir støtte for hovedlinjen ovenfor, gjenstår enkelte avgrensningsspørsmål som bør undergis konkret vurdering ved den enkelte transaksjon:
Panthavers betalingsansvar: Det foreligger ingen uttrykkelig lovhjemmel som pålegger panthaver betalingsansvar for merverdiavgiften når panthaver mottar salgsprovenyet. Den manglende oppfølgingen av tidligere lovforslag tilsier at et slikt ansvar vanskelig kan innfortolkes uten klar hjemmel.
Kjøpers aktsomhetsplikt: Det gjenstår som et praktisk spørsmål hvor grensen går når kjøper vet eller burde vite at avgiften ikke vil bli innbetalt. Rettspraksis tilsier at positiv kunnskap alene ikke er tilstrekkelig, men at fradragsretten kan avskjæres der kunnskapen inngår i en bredere illojal tilpasning.
Registreringsstatus: Det må avklares hvorvidt konkursdebitor faktisk er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og har rettslig grunnlag for å fakturere med merverdiavgift på omsetningstidspunktet. Dersom registreringen er deaktivert eller faktureringen skjer på uriktig grunnlag, kan dette reise selvstendige avgiftsrettslige spørsmål uavhengig av panthavers rolle.
Oppsummering og praktiske anbefalinger
Gjennomgangen tilsier at de to spørsmålene som innledningsvis ble reist, må besvares ulikt. For det første avskjærer manglende innbetaling av utgående merverdiavgift ikke i seg selv kjøpers fradragsrett – fradragsavskjæring forutsetter kvalifiserte illojale tilpasninger. For det andre foreligger det ingen hjemmel for å pålegge panthaver betalingsansvar for merverdiavgiften, og den manglende oppfølgingen av tidligere lovforslag tilsier at et slikt ansvar vanskelig kan innfortolkes. En bredere regel om risikoallokering til kjøper eller panthaver må derfor forankres i lovgivning.
For praktiserende rådgivere bør transaksjoner med omsetning av abandonerte eiendeler særlig testes mot fire sentrale spørsmål: (1) om transaksjonen konstituerer en virksomhetsoverdragelse etter merverdiavgiftsloven § 6-14, (2) om selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og faktureringen er korrekt på omsetningstidspunktet, (3) om kjøper og selger har interessefellesskap eller andre tilknytningsforhold, og (4) om kjøper har deltatt i en tilpasning som gir transaksjonen et illojalt preg.
Dersom disse forholdene er avklart uten at det foreligger virksomhetsoverdragelse, uriktig fakturering eller illojal tilpasning, taler rettskildebildet for at kjøper har fradragsrett selv om den korresponderende utgående merverdiavgift faktisk ikke innbetales til statskassen.
